For Statoil er det en forutsetning at vi kan utvikle olje- og gassressursene i Nordland og Troms uten å komme i konflikt med de næringene som allerede driver aktivitet i området.
Utenfor Lofoten og Vesterålen og i sør-Troms er kontinentalsokkelen mye smalere enn i Nordsjøen og Barentshavet. Dette får konsekvenser for hvordan oljenæringen bør tilpasse seg fiskeriene, vi kan ikke legge beslag på det samme begrensede arealet.
Plattformer under vann
En løsning på den potensielle arealkonflikten er å benytte havbunnsinstallasjoner. I dag er det mulig å bygge ut hele olje- og gassfelt uten en eneste synlig plattform på overflaten, og Statoil er verdensledende når det gjelder å ta i bruk denne teknologien.
Denne løsningen bruker vi i dag på gassfeltet Snøhvit i Barentshavet. Havbunnsinstallasjonene er overfiskbare, og legger ikke beslag på noe areal fra fiskerne i området. Også Ormen Lange-feltet er bygd ut på denne måten.
Seismikk
Oljeselskapene bruker seismikk til å kartlegge undergrunnen. Ved hjelp av lydbølgene fra seismikkbåter lager geologene kart over fjellet under havet. Gjennom å studere disse ser vi hvor det er formasjoner som kan inneholde olje- og gass, og hvor de mest lovende prospektene for leteboring befinner seg.
Forskning har så langt vist at seismikk ikke gir fysisk skade for fisk, men at den kan ha en skremmeeffekt men at bestanden raskt går tilbake til det normale. Våren 2010 la myndighetene frem resultatene fra følgeforskningen etter seismikkinnsamlingen i Lofoten og Vesterålen sommeren 2009. Resultatene etter forskningen viser ingen dramatiske effekter på fiskefangsten.
Statoil mener det i disse havområdene bør lages særlige regler for innsamling av seismikk, som begrenser aktiviteten både i omfang og tid. Dersom dette gjøres på en god måte, vil det kunne gå mange år mellom hver gang oljeselskapene trenger å samle nye undergrunnsdata.