Dette kan gjøres ved direkte observasjon av produksjonen av olje, gass og vann i brønnene. Men for å få informasjon om hvordan væskene beveger seg i reservoaret mellom brønnene kan andre overvåkingsteknikker være nyttige.
I Statoil bruker vi teknikker for geofysisk reservoarovervåking for å overvåke trykkendringer og væskebevegelser i de fleste store feltene våre på norsk sokkel. De to hovedteknikkene som brukes er 4D-seismikk og gravimetrisk overvåking. Statoil har vært en av pionerene både innen bruk av 4D-seismikk og gravimetrisk overvåking. Et prosjekt for bruk av 4D-seismikk på Oseberg startet i 1992, og forskningsprosjektet for bruk av 4D-seismikk på Gullfaks startet i 1993, med et 4D-pilotprosjekt i 1995, og den første 4D-undersøkelsen av et helt felt i 1996. I dag har vi 4D-seismikk på rundt 3/4 av feltene vi er operatør for.

Firedimensjonal seismikk bruker gjentatte seismiske datainnsamlinger for å observere og anslå hvordan et reservoar blir tappet. Det gjennomføres en seismisk undersøkelse før produksjonsstart og deretter foretas det overvåkingsundersøkelser på forskjellige tider i feltets levetid. 4D i 4D-seismikk viser til de tre romkoordinatene (x, y, z) og den fjerde som er tid.
I offshore gravimetrisk overvåking blir endringer i jordens gravitasjonsfelt målt ved hjelp av relative gravimetere som er montert på faste målepunkter som står på havbunnen. Presisjonen på målingene har økt betraktelig gjennom tolv års utvikling og bruk av teknikken.

Illustrasjon
Gullfaks 1985 - base	Gullfaks 1999 - monitor
Seismiske data ble innhentet fra de oljefylte (grønt) reservoarene på Gullfaksfeltet i 1985, et år før produksjonsstart. Etter 13 års produksjon ble det gjennomført en ny seismisk undersøkelse av hele feltet i 1996. På dette tidspunktet er deler av oljen produsert og erstattet av vann (blått). Den seismiske responsen fra et oljereservoar er annerledes enn responsen fra et vannfylt reservoar på Gullfaks, og dette gjør det mulig å undersøke de områdene som ikke er tappet. Denne informasjonen kan brukes til å planlegge og bore nye tilleggsbrønner. Den firedimensjonale seismikken på Gullfaks er en av faktorene som gir den høye utvinningsgraden på Gullfaksfeltet (den opprinnelige utvinningsgraden var på 46 %, utvinningsgraden hittil er på 56 %, med en ambisjon om å nå 70 %).