Denne metoden, som allerede brukes med suksess på letebrønner, er basert på en nøyaktig fastsettelse av minste horisontalspenning.

 Minste horisontalspenning er en avgjørende parameter for å

• minimere tapet av borevæske inn i formasjonen gjennom sprekker som oppstår under boringen,
• planlegge banene ved komplekse produksjonsbrønner (særlig horisontale og høyvinkelseksjoner),
• sikre at produksjonshastigheten for hydrokarboner ikke skader svake reservoarer.

Alle disse aspektene er med på å gi betydelige driftsbesparelser og øke lønnsomheten. 

Metoden

Det bores nedtil en forhåndsfastsatt dybde; så fôres borehullet med en metallfôring for beskyttelse. Før boringen kan ta til igjen, må en formasjonsintegritetstest (utvidet leak-off) utføres i den ubeskyttede delen av borehullet, rett under fôringsrøret.

Første trinn er å øke trykket i borevæsken inntil veggen i borehullet begynner å slå sprekker. Pumpingen av borevæsken fortsetter til sprekken strekker seg inn i den uforstyrrede formasjonen bak veggen.

Deretter stanses pumpingen slik at sprekken kan begynne å lukke seg.

Av en graf som viser trykk vs. tid kan borerne grovt beregne nødvendig minste horisontalspenning i berggrunnen for å lukke sprekken (sikkerhetsterskel). 

Det nye ved Statoils metode er systematisk å legge til et tredje trinn i prosedyren, hvor trykket avlastes ved at borevæsken tillates å strømme tilbake opp i brønnen mot overflaten og dermed sikre at sprekken faktisk lukkes.

Denne delen av grafen gir en langt mer nøyaktig måling av minste horisontalspenning.

Dermed er det trygt å bore neste borehullintervall, og prosedyren gjentas ved hver ledesko etter hvert som borehullet blir dypere.