Optimal reservoarutnyttelse krever mange velplasserte brønner i hydrokarbonførende lag. Injeksjon av vann og gass vil også kreve boring av egne brønner.  I tillegg finnes spesialiserte brønner for produksjon eller injeksjon av vann fra gruntliggende formasjoner, eller for å deponere boreavfall og C02 (Sleipner).  Felles for alt dette er boring av brønner, som regel helt fra havbunnen.

Gamle felt, der alle boremuligheter fra overflaten er oppbrukt, krever at man lager nye grener ut fra gamle brønner. I noen tilfeller klarer man også å opprettholdte produksjonen fra det gamle løpet, og får av dette en flergrenet brønn.  Enkelte reservoar blir best utnyttet ved at det bores brønner i et fiskebeinsmønster i reservoaret, der oljen strømmer inn i et felles rør opp til plattformen.

I noen tilfeller ligger reserver et godt stykke unna en plattform, og da kan langtrekkende brønner nå disse reservene. Vi har i en årrekke ligget i front på slike brønner, og har for tiden rekorden i rekkevidde fra en flytende installasjon (Visund).

Statfjord, Gullfaks og Sleipner har også boret slike brønner, der de har konkurrert ut alternative subsea-brønner.

Optimal retningsboring og brønnplassering er i dag mulig med boreverktøy som kan styre borekronen i alle retninger, mens strengen roteres hele tiden. 
Flere og flere avanserte målinger gjøres rett bak borekronen mens man borer, og gir nødvendig informasjon som kan gi en best mulig brønnplassering i tillegg til en sikker boreoperasjon.

Statoil  jobber med å få mest mulig effektiv bruk av denne informasjonen, ved å sende den via "bredbånd" i borerørene til beslutningstagerne på plattformene/riggene og på land.