Hvordan kan vi skaffe rimelig, bærekraftig energi for 1,2 milliarder mennesker som ikke har tilgang til energi i dag? Hvorfor er Paris-avtalen ikke nok? Og har egentlig oljeselskapene noe de skulle ha sagt når internasjonal klimapolitikk skal utformes? Statoil snakket med den hardtslående tidligere sjefen for FNs klimaråd, UNFCCC, Christiana Figueres, for å få svar på disse og flere spørsmål.

Chistiana Figueres ledet FNs årlige globale klimaforhandlinger seks år på rad, noe som munnet ut i den historiske Paris-avtalen COP21 i desember 2015.

I dette intervjuet fra desember 2016 forklarer hun hvorfor Paris-avtalen er ikke tilstrekkelig i seg selv, hvorfor fornybar energi er av sentral betydning, og viktigheten av byenes bidrag til å oppnå globale utslippsreduksjoner. Og hun er tydelig på rollen til energibransjen:

– For meg er det helt klart: Hvis energi er tre fjerdedeler av problemet, så må den være tre fjerdedeler av løsningen. Problemet er ikke energi; problemet er karbonintensiteten som følger av energien, sier hun.

Energiselskapene er ekspertene; de har den beste ingeniørkompetanse; de kjenner markedet; de kjenner energisystemet. Industrien som produserer energien er industrien som skal forvandle energien. Jeg har vanskelig for å forstå at dette ikke er klart for alle!
Christiana Figueres, tidligere leder for FNs klimaråd, UNFCCC, Oslo 2016.

Karen Christiana Figueres Olsen

Christiana Figueres er diplomat fra Costa Rica med 35 års erfaring fra nasjonal og internasjonal politikk og multilaterale forhandlinger, og var sekretæren i FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) fra 2010 til 2016. Hun ledet FNs klimasekretariatet i seks år, noe som munnet ut i den historiske Paris-avtalen i desember 2015. Hun fullførte sin andre og siste periode som Executive Secretary i UNFCCC i juli 2016

Relaterte sider

Hvorfor er dette viktig for Statoil?

I Statoil erkjenner vi at det er sterke bevis for menneskeskapte klimaendringer. Klimaendringene skjer. Vi aksepterer funnene i IPCCs femte hovedrapport, og har tro på at klimaendringene kan bekjempes, slik at temperaturøkningen kan begrenses til høyst 2°C. Mens regjeringer kan lovfeste CO2-reduksjoner, må selve reduksjonene primært leveres av næringslivet. Bedrifter er derfor en viktig samarbeidspartner for myndighetene og det sivile samfunn.

Paris-avtalen er en viktig redskap for å oppnå nødvendige utslippsreduksjoner. Den vil imidlertid ikke tre i kraft før 2020. I mellomtiden kreves det ambisiøse kortsiktige tiltak for å holde temperaturøkningen under to grader.

Statoil er allerede en av de mest karboneffektive olje- og gassprodusenter. Vi arbeider kontinuerlig med å redusere utslipp fra vår virksomhet. Dette er delvis drevet av karbonprising. I Norge har Statoil operert med en karbonskatt siden 1991 og vi har vært en del av den europeiske kvotehandelssystem (ETS) siden 2008.

I 2012 etablerte vi utslippsmål for 2020 for våre egenopererte felt. Disse målene nådde vi fire år foran skjema, ved å redusere våre CO2-utslipp på norsk sokkel med 800.000 tonn. Vi har derfor økt vårt mål med ytterligere 50% til 1,2 millioner tonn i 2020. Fra 2020 til 2030 har vi som mål å redusere CO2-utslippene våre med ytterligere 2 millioner tonn.