På 3000 meters havdyp er havtemperaturen så lav som 0–3 °C, mens trykket er på 300 bar (4388 psi). Her borer vi ytterligere 6000 meter gjennom fjell for å nå reservoaret. Hvordan er det mulig å produsere olje og gass under slike forhold? Og hvordan er framtiden for teknologien vi bruker for å gjøre det?

Verdens hav er enorme og mystiske, men vi er likevel avhengige av dem for en så stor del av våre ressurser – blant annet olje og gass.

Dyphavsområdene er svært utfordrende, med temperaturer som er nær frysepunktet, og for hver 10. meter ned øker trykker med nesten en bar. Det er sjelden mulig å dykke dypere enn 250 meter, og hvis du vil gå dypere er undervannsfartøy, selvstyrte eller fjernstyrte, de eneste mulighetene.


UNDERVANNSBRØNNER GIR TILGANG TIL STORE HAVDYP
Når vi står overfor slike ekstreme forhold, hvordan kan olje- og gasselskapene operere på 3000 meters havdyp, og bore ned til 6000 meter under havbunnen? Svaret er undervannsbrønner som produserer hydrokarboner via installasjoner på havbunnen. De gjør det mulig å forfølge vårt mål om å finne ressurser offshore – lengre og dypere enn noen gang før.

I dag er det fullt mulig å bygge ut et oljefelt til havs helt uten rigger som er synlige på havoverflaten. Og undervannsteknologi er godt innarbeidet – det er faktisk vanlig: halvparten av vår produksjon kommer nå fra 500 undervannsbrønner, som endrer konseptet for olje- og gassproduksjon til havs.

SÅ HVORDAN SER FRAMTIDEN UT FOR UNDERVANNSPROSESSERING?
Med tanke på hvor komplekse disse undervannsløsningene er, blir du kanskje overrasket over å få vite at nøkkelen til videreutviklingen av undervannsprosessering er standardisering.

Som følge av den uvanlige økningen i bruken av havbunnsløsninger, har kostnadene ved disse installasjonene økt kraftig de siste ti årene. En av hovedgrunnene til høyere kostnader er at operatørene har samarbeidet med leverandørene om å lage skreddersydde løsninger til hvert prosjekt. For å møte denne utfordringen ser nå bransjen vår på standardisering, som vi mener vil levere volumer og drive kostnadene nedover.


Den største konstruksjonen på havbunnen på Mariner-feltet, forgreningsrøret. Foto: Ole Jørgen Bratland

Åsgard undervannsinstallasjon Foto: Statoil ASA

Illustrasjon av havbunnsfabrikk Foto: Statoil ASA

Illustrasjon av undervannsinstallasjon Foto: Aker Solutions

Den største konstruksjonen på havbunnen på Mariner-feltet, forgreningsrøret. Foto: Ole Jørgen Bratland

Åsgard undervannsinstallasjon Foto: Statoil ASA

Illustrasjon av havbunnsfabrikk Foto: Statoil ASA

Illustrasjon av undervannsinstallasjon Foto: Aker Solutions

NYSKAPING GJENNOM STANDARDISERING
For å forstå betydningen av standardisering innen undervannsoperasjoner, hjelper det å tenke på LEGO-klosser. I likhet med de populære, fargede klossene er det nødvendig å lage moduler som passer sammen for å utvikle løsninger som kan brukes i hele bransjen. Denne LEGO-framgangsmåten har vært nøkkelen til suksess i bilindustrien – der bilfabrikker utvikler standardmodeller (familiebil, sportsbil, bybil) som bidrar til at de kan samarbeide effektivt med leverandørene. Ved å overføre denne modellen til havbunnen kan leverandørene levere standardmodeller til produsentene.

INDUSTRISAMARBEID
For å lykkes med standardiseringen er vi avhengig av industrisamarbeid. For tiden opprettes det flere bransjefellesskap (joint industry partnerships, JIPs) der olje- og gassprodusenter samarbeider for å undersøke forskjellige sider av undervannsteknologi, blant annet grensesnitt, undervannsnettverk, kraftløsninger med mer. Målet til disse fellesskapene er å utvikle internasjonalt anerkjente industristandarder.

Samarbeid om standardisering er nyskaping på en uvanlig måte. De fleste mener at nyskapinger er begrenset til små og revolusjonerende nyetableringer, eller store og banebrytende teknologier. Men på havbunnen handler nyskaping om å sørge for at dagens teknologi kan brukes på lang sikt. I undervannsverden er standardisering den nye nyskapingen.